confidence

Blog

I dag tenkte jeg å ta opp et tema som jeg vet at spesielt mange unge jenter sliter med, inkludert meg selv - selvtillit, for hva er egentlig det for noe? For en mnd siden skrev jeg et innlegg om hvor stolt jeg var av meg selv, at jeg var fornøyd med hvem jeg var and so on. Men den siste tiden? Alt er blitt snudd på hodet, dere. Å slite med sitt eget selvbildet er noe JEG GJØR og jeg er klar for å stå frem med sannheten, ingen sensur.

Jeg har alltid vært opptatt av å fremstille meg selv og livet mitt som perfekt, for det var min måte å skjule hvordan jeg hadde det og hva jeg gikk igjennom. Jeg ville da ikke oppfattes som svak? Det var tabu i mitt hode. Da jeg begynte å vise at jeg hadde ting jeg slet med og at alt ikke var like perfekt, følte jeg at enkelte personer begynte å se ned på meg og angripe meg. De dømte meg, for jeg hadde det da ikke like hardt som dem?- tenkte de. Men hvem andre enn meg vet egentlig hva jeg går igjennom og hvordan det føles for meg? Kjenner jeg blir irritert og sur.

Jeg har i en lang tid blitt sammenlignet med andre, som medførte at jeg rett og slett ikke følte meg bra nok. Ikke var jeg like flink som andre til å blogge, ikke hadde jeg naturlig fint og langt hår, ikke så jeg like fin ut uten sminke, ikke gjorde jeg det bra nok på skolen, ikke var jeg like sterk som andre, ikke taklet jeg ting andre ville taklet, og slik gikk den uendelige rekken med ting jeg ble fortalt og fortalte meg selv at jeg ikke var flink nok til. Til slutt tok dette knekken på meg, for man tar som regel til seg det negative, og det er veldig trist.

Jeg smiler og jeg ler, men det er bare utenpå og det jeg velger å vise til andre. Det er bevisst, men hvordan har jeg det egentlig? Det tror jeg faktisk ikke at noen andre vet. For å snakke om hva som skjer i livet mitt på en offentlig blogg, det er virkelig vanskelig. Det er mye jeg skulle ønske dere visste, men som jeg ikke klarer å si. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å sette ord på hva jeg føler. Er det ikke bare å skrive det man tenker ned på et ark? I dette innlegget? Tydeligvis er det umulig, for alle tankene spinner over hverandre og jeg begynner å bli temmelig usikker på om dere forstår hva jeg sier nå, eller om alt er gresk. Jeg føler meg så tom om dagen, ufattelig tom, men samtidig er hodet mitt stapp fult av tvangstanker som forteller meg hvor dårlig jeg er og hvor skuffet jeg burde være.

Selvtiliten er ikke den det en gang var, og det har desverre blitt slik at det nærmest er tabu å snakke om hvordan man har det. Man spør hverandre dag inn og dag ut, ''hvordan går det?'' og man får alltid det samme svaret tilbake; det går fint, hva med deg? Det er på en måte blitt slik at man ikke lenger har et annet valg enn å late som at man har det bra, for det er noe ''alle'' gjør for tiden. Men, vi er bare mennesker, du og jeg og alle andre.

Jeg har det ikke bra, og det er deilig å få det ut, nå vet dere det. Jeg skulle ønske at jeg styre tankene mine, ikke omvendt. Jeg skulle ønske at jeg var fornøyd og at jeg ikke var så inmari svak. Jeg skulle ønske jeg klarte å holde hodet oppe og fortsette, ikke bare gi opp når det er vanskelig. Men hvor skal man starte når man allerede er nede? Hvor går veien oppover, og når? Jeg har så mange fine ting i livet mitt, jeg har et tak over hodet, mat og drikke og en familie jeg føler meg trygg hos og elsker. Desverre gjør jeg alle problemene mine så store at jeg ikke klarer helt å se de positive tingene lenger. Livet er en rar sirkel som jeg har brukt mange netter på å forstå. Det jeg har lært hittil, er at noen ganger må man bare gi litt faen, ha tro på seg selv og troen på at ting blir bedre. For det må det jo, ikke sant? Selvtilitten kommer ikke til å komme flyvende på en sky og lande i hodet mitt, det er noe jeg må bygge opp og jobbe med.

Liker

Kommentarer