I dag skal jeg ta opp et tema veldig mange dessverre har vært igjennom, nemlig kjærlighetssorg. Dæven. Her har jeg mye erfaring og jeg har mildt sagt vært igjennom en del kjærlighetssorger opp igjennom. Jeg er faktisk veldig spent på hvordan det kommer til å føles å skrive dette. Jeg har nemlig skrevet veldig lite om det før, og kjærlighetssorgen jeg har opplevd har jeg lagt langt bak meg. Det er noe jeg har opplevd, kommet meg igjennom og gått videre fra. Det kommer nok til å gjøre litt vondt å tenke på alt sammen, ikke minst å dele det, men jeg tror det er veldig viktig å snakke om det. For kjærlighetssorg er etter min mening; det verste som finnes.

🌹

Ja, hvor skal man egentlig starte? Kjærlighetssorg kan være så mangt. Det kommer i mange forskjellige former. For min del har kjærlighetssorgene jeg har vært igjennom, tatt all kontroll over livet mitt. Ingenting annet eksisterte enn smerten. Og selvfølgelig, kvalmen og usikkerheten som kom av den smerten. Jeg har mange ganger ikke følt meg elsket. Jeg har blitt bedratt ikke bare én, men flere ganger. Jeg har prøvd å gjøre alt riktig og like vell fått skylden for alt som gikk galt. Jeg har opplevd å bli totalt blind av kjærlighet, og kjenne at det fysisk gjør vondt i hjertet mitt. Kjærlighetssorgen har for min del vært så sterk at det har vært perioder i livet mitt der ingenting betydde noe, bortsett fra den smerten. Og det er så rart å tenke på nå, hvor mye jeg lot den sorgen ta over livet mitt og kontrollere meg. Jeg levde rett og slett i en boble. Jeg droppet å møte venninner, jeg ble aldri med på ting som skjedde og jeg møtte i hvert fall ikke opp på skolen. Det var ikke snakk om at jeg klarte å stå opp fra senga, dagen etter en natt med mareritt og tårer.

De gangene jeg har gått igjennom kjærlighetssorg, har jeg mistet meg selv helt. Og veien videre er ikke enkel. Tvert i mot. Man må først godta at det som har skjedd, har skjedd. Man kommer seg aldri videre om man fortsetter å holde fast i håpet om at det kommer til å ordne seg og at et mirakel plutselig skal skje, og her snakker jeg av egen erfaring. Jeg sa til meg selv flere ganger ting som; ''alt kommer til å bli perfekt om noen år'' & ''det er helt normalt at man krangler så mye, det er sånn ekte kjærlighet er''. Nå i dag ser jeg jo at jeg faktisk matet meg selv med løgner. Jeg klarte å forsvare til meg selv at det var helt normalt å krangle an hver dag.

Det er utrolig viktig at man åpner øynene sine og ser virkeligheten. Nå mener jeg ikke at hvis man er i et forhold, har en massiv krangel og man slår opp i sinne, så skal man bare godta det og gå videre med en gang. Selvfølgelig, elsker man hverandre og kjærligheten er ren og ekte, så skal man kjempe for det, mener jeg. Men innerst inne vet man når det er tilfellet, og når det ikke er.

Veien videre etter et brudd er ikke enkel, men det er fullt mulig å forelske seg igjen. Og DET må man si til seg selv, selv om det er vanskelig. Når man har vært med en person en stund og kanskje laget et par tanker om fremtiden med den personen, så er det veldig vanskelig å plutselig godta at slik er det ikke. Man må rett og slett omstille hjernen sin helt. De tingene som hjalp meg igjennom min siste kjærlighetssorg, var at jeg først og fremst var veldig forberedt. Selv om man ikke vil innrømme det, så vet man ofte når ting ikke er som det skal, for det tærer på en. Det er så utrolig viktig at man setter seg ned med seg selv og tenker på hva man FAKTISK fortjener.

Krangler er vanskelige, men et forhold skal ikke være vanskelig. Ekte kjærlighet, skal ikke fylle deg opp med smerte og usikkerhet, det skal gi deg lykke og styrke.

Som jeg skrev i starten, så kommer kjærlighetssorger i flere former. Ikke alle opplever det på lik måte, eller av samme grunn. Noen har et fantastisk forhold, også BAM er det plutselig over, og man sitter igjen med 100 spørsmål. Den type kjærlighetssorg, har ikke jeg opplevd. Jeg kan derfor ikke skrive så mye om det, da jeg ikke vet hvordan det er, men jeg kan tenke meg at det er like forjævelig. Uansett hva som har hendt at kjærlighetssorgen har kommet, så tror jeg at de samme rådene / tipsene gjelder. Jeg tenkte nå å avslutte med å dele mine beste tips med dere, og jeg håper virkelig at hvis en av dere går igjennom kjærlighetssorg, at dette kan være til hjelp på noe vis.

❤

- Fjern personen fra alle sosiale medier. Dette er et ganske standard råd, men tro meg, det hjelper. Å måtte se bilder av den du prøver å komme deg videre fra, gjør ikke jobben lettere. Man trenger ikke å ty til blokkeringer, men å fjerne hverandre kan være til stor hjelp!

- Finn fred med det som har skjedd. Sett deg ned på sengekanten, eller ta deg et langt bad. La tårene dine strømme til, ikke prøv å svelg dem - for de vil komme frem før eller siden. Snakk med deg selv, og prøv så godt du kan å godta det som har skjedd. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg vet at du vil klare det. I starten kan det virke helt umulig, hvordan skal man kunne godta at en man sto så nær, plutselig ikke skal være der? Den tanken er helt forferdelig, men den vil bli lettere og lettere å godta. Reflekter over bruddet og prøv å forstå hvorfor det ble som det ble.

- La deg selv føle på smerten. Det kan være skummelt å kjenne på alle følelsene, men da jeg var i den situasjonen tenkte jeg at det var best å få det verste overstått. Jeg satt meg ned, tenkte på alt sammen og lot meg selv gråte. Jeg skrek i puten min og gråt til det ikke kom mer tårer, og herregud så befriende det var å slippe alt ut. Det hjalp meg SÅ mye å la meg selv gråte, fremfor å gå rundt med en maske og late som at alt var greit - når det åpenbart ikke var det. Etter jeg hadde latt meg selv føle på smerten og gråte ut, bestemte jeg meg for å reise meg. Det er viktig å la seg selv gråte og føle, men man må være forsiktig så man ikke graver seg selv ned. Det er vondt å være lei seg, men det å tillate seg selv å være det, er en sunn måte å komme seg videre på. Gi deg selv tillatelse til å le og gråte på samme tid, det er så viktig å slippe følelsene ut. Enten om du vil gjøre det alene, eller med en god venn / familie.

- Sett av tid til deg selv. Dette er SÅ viktig! Gjør de tingene som gjør DEG glad. Dra på den jentekvelden, unn deg selv noe fint, lag favoritt maten din, se en god film. Når man er i et forhold bruker man som regel mye tid på å gjøre den andre glad, og nå er det på tide at du kun tenker på deg selv. Jeg har alltid vært veldig glad i naturen, så for meg hjalp det veldig å komme meg ut på turer. Bare meg og naturen var veldig avslappende, og det hjalp også med å sove på nettene!

- Fokuser på det positive som kommer ut av det! Jeg har vært igjennom mye kjipt, spesielt når det kommer til kjærlighet - men jeg ville aldri tatt vekk noe av smerten. Jeg har lært så utrolig mye av det, jeg har vokst, jeg har blitt sterkere og jeg fant endelig meg selv da jeg kom ut av det. Jeg er så mange erfaringer rikere og jeg vet så godt hva jeg skal godta og ikke godta! Jeg vet hva jeg fortjener. Ta vare på de gode minnene, for selv om det endte som det gjorde, vil minnene fortsatt være der.

- Se fremover! Selv om det er veldig vanskelig å se det slik, så er et brudd en unik sjanse til å ta tak i livet sitt. Dra de stedene du alltid har ønsket å dra, gjør de tingene du har hatt lyst til å gjøre. Du har nå fått en mulighet til å fokusere kun på deg selv, og du trenger ikke lenger å ta hensyn til en annen. Spør deg selv: Hva har du lyst til å gjøre? Hva er viktig for deg?

Til slutt vil jeg minne dere alle som går igjennom kjærlighetssorg nå, at det er fullt mulig å forelske seg igjen. Mange er redde for at det ikke skal skje, og det skjønner jeg veldig godt. Det var jeg selv en periode. Men, nå i dag er jeg i et sunt og fint forhold, der jeg føler meg elsket og verdsatt til alle tider. Og den kjærligheten jeg kjenner i dag, unner jeg alle å få kjenne. Du vil bli lykkelig igjen, du vil kjenne på å være forelsket og kjærligheten vil finne deg, uansett hvor mørkt og trist det ser ut nå. Hold ut!

💗 Sender masse varme klemmer til de som går igjennom noe tungt. Det er bare å sende meg til mail sofiekvelland@hotmail.com hvis dere ønsker å prate.

Hello! Nå tenkte jeg å skrive litt mer om leppene mine. Som jeg nevnte i noen innlegg lenger ned, så var jeg i Oslo og fjernet alt av fillers fra leppene mine. Det var mange som ønsket at jeg skulle skrive mer utfyllende om hvorfor og lignende - og selvfølgelig skal jeg det!

Jeg husker ikke nøyaktig når jeg hadde fylt leppene mine sist, men jeg tror det hadde gått omtrent 1,5 år. Jeg var i en periode veldig blind på leppene mine og synes aldri at de var store nok. Det har jeg i ettertid innsett at de var, og jeg begynte for litt over et halvt år siden å bli veldig misfornøyd. Jeg likte ikke at det var så tydelig at de var fylt, og jeg angret på at jeg i det hele tatt hadde fylt dem så mye. Jeg synes et naturlig resultat er mye finere og ville ikke lenger ha de typiske ''restylane leppene''. Jeg ventet i et halvt år før jeg fjernet de, da jeg først ville se om restylanen gikk ut av seg selv. Det gjorde den ikke, det satt som et skudd og leppene ble ikke mindre. Jeg bestemte meg da nylig for å rett og slett fjerne alt!

Selve prosessen med å fjerne fillers er veldig grei. Man får sprøytet inn et stoff som jeg mener heter hyaluronidase og dette bryter da ned fillersen. Jeg gikk til Sol Elise på Vanity Clinic og hun er virkelig den skjønneste. Hun sprøytet inn et par stikk oppe og nede, og vips var det over! Det er ikke en spesielt behagelig behandling, men utholdelig vondt er det ikke. Rett etterpå hadde jeg helt sykt store lepper, dette fordi det også er vann i sprøyten og leppene mine ble fylt opp med både vann og hyaluronidase + at de hovnet opp. Slik så det ut etter 10 minutter:

Og sånn gikk jeg rundt i byen.. Hahah!! Her er det viktig å ha selvironi dere, jeg så virkelig ikke ut. For å være ærlig var det veldig fascinerende å følge med på at leppene sagte men sikkert ble mindre og mindre, og jeg kunne faktisk klemme de mindre i starten. Det tok kanskje 4 timer på meg og så var alt av fillers ute!

Dere kan tenke dere hvor uvant det var for meg å plutselig ikke ha noe fillers i leppene, etter nesten 4 år med det. Leppene føltes helt annerledes og de så ikke minst veldig annerledes ut. Etter så mange år med fillers var det ikke bare uvant for meg, men det var tydelig at fillersene hadde ødelagt litt av mine naturlige lepper. Jeg var veldig forøyd med formen og størrelsen, jeg har vokst av meg det ønske om å ha giga lepper og godtatt at den størrelsen jeg har er den som passer meg best. Dessverre har huden min blitt strukket så mye ut etter all filleren, at leppene mine var veldig rynkete.

Beklager for så dårlig bilde, men her kan dere se leppene mine et par dager etter jeg fjernet filleren. De var ikke tørre, de var helt fuktige, men som dere kan se; rynkete/strekete. Her skulle jeg ut og jeg hadde brukt så lang tid på å prøve å sminke vekk rynkene, så det var faktisk enda verre uten leppestiften. Jeg synes som nevnt at leppeformen min var fin, jeg har ikke behov for noe større lepper, men at huden var så tynn og ''rynkete'' var noe jeg dessverre ikke likte. Jeg følte at leppene mine virket 20 år eldre enn resten av ansiktet 😓

Så, derfor har jeg nå fylt litt i leppene igjen. Leppene mine er ikke blitt noe større i form, men jeg har fylt ut huden, slik at rynkene ikke er der til en like stor grad. Jeg ville jo egentlig være helt fri for fillers, men følte meg ikke komfortabel med de rynkene. Jenter, dette er en av ulempene med fillers. De sier at det er midlertidig, men det tar faktisk på de naturlige leppene dine! Nå har jo jeg vell og merke fylt ganske mye over en lang tid, men jeg skulle gjerne likt å visst dette før jeg fylte dem - for da hadde jeg holdt meg unna.

LEPPENE MINE FØR JEG FJERNET FILLERS VS NÅ:

Jeg synes selv at de ser veldig naturlig ut og jeg er så glad for at jeg valgte å fjerne den verste fillersen. Selv om jeg har litt nå, så har jeg mye mindre enn hva jeg hadde og jeg føler disse leppene er mye mer kledelig til meg! Som dere også kan se så er underleppen min ganske lik som før, jeg har aldri hatt stort med fillers i den. På overleppen ser man derimot en stor forskjell! Jeg elsker at leppene ser mer naturlige ut, og forhåpentligvis vil huden i leppene mine strekke seg tilbake og jeg kan slutte helt med fillers etterhvert. Det er i hvert fall målet mitt! 😁

Så. Hva synes dere? Fler som har tatt ut fillers?

Hei, dere! I kveld har jeg satt av tid til å skrive ordentlig til dere igjen. Dette er noe jeg ønsker å gjøre oftere, for jeg elsker å skrive og får en ro i kroppen av det. Men, naturligvis har jeg ikke hatt så mye tid til overs da jeg nettopp har flyttet til en ny by. Det vil etterhvert roe seg ned og da vil slike innlegg som dette komme oftere!

Jeg lot dere være med på å bestemme hvilket tema jeg skulle ta opp først, og tvangstanker var det temaet som fikk flest stemmer. Tvangstanker er noe som styrer veldig mye av livet mitt, så dette kommer nok til å bli et veldig langt innlegg.

Buckle up!

Jeg har slitt med tvangstanker siden jeg var rundt 12 år gammel. Tvangstankene mine har utviklet seg, noen har jeg klart å overvinne og andre har kommet med tiden. Da jeg var 12 år hadde jeg helt andre tvangstanker enn hva jeg har nå i dag, men jeg vil tro at de er der for samme grunn. Jeg har ikke helt skjønt hvorfor jeg har disse tvangstankene, men jeg tror det er fordi jeg prøver å ha en viss kontroll over meg selv.

For de som ikke har slitt med tvangstanker selv, så kan mye av det her høres merkelig ut. Jeg er fullt klar over at de tvangstankene jeg har er veldig rare. For å forklare det enkelt, tvangstankene jeg har er handlinger som jeg tvinger meg selv til å gjøre. Da jeg var 12 år hadde jeg et smykke på dørhåndtaket på rommet mitt. Hver gang jeg skulle ut av huset, måtte jeg alltid slå to ganger på smykket. Jeg kunne ikke gå ut av huset uten å ha gjort det først, og sånn holdt jeg på i rundt ett år.

Tvangstankene mine er ikke slik lenger, men de er fortsatt like merkelige. Jeg skal være ærlig å si at jeg synes det er litt skummelt å skrive så åpent om dette, for det er jo et tema veldig få snakker om. Men, jeg kjører på allikevel, jeg har lovet dere å være åpen og ærlig! Tvangstankene jeg sliter med nå er blant annet at hver gang jeg åpner en app på mobilen, så må jeg alltid dobbeltsjekke at jeg ikke har postet noe ved et uhell før jeg lukker den. Hvis jeg for eksempel er inne på Instagram, så kan jeg ikke bare gå ut av den appen og så inn på en annen. Jeg må først sjekke at jeg ikke har postet en story for eksempel ved et uhell, gjerne dobbeltsjekke. Jeg har aldri postet noe ved et uhell så jeg aner ikke hvor den tvangstanken kom fra, plutselig så var den bare der. Jeg har vell holdt på slik i snart 2 år nå. Jeg som er influencer er jo på sosiale medier hele tiden, så den tvangstanken der er ekstremt slitsom å ha. Jeg gjør det her flere ganger hver dag, åpner apper, dobbeltsjekker og trippelsjekker at jeg ikke har ''postet noe ved en feil'' og dette kan jeg gjøre sikkert hundre ganger. Det er så ufattelig slitsomt, og jeg aner ikke hvorfor jeg gjør det heller.

En annen tvangstanke jeg har er med dører, dette er visst nok en veldig normal tvangstanke. Selv om jeg låser døren, må jeg alltid gå tilbake og dobbeltsjekke at jeg har gjort det. Selv om jeg vet 110% at jeg nettopp låste døren, så må jeg bare sjekke. Dette kan jeg gjøre flere ganger RETT etter hverandre. Det har hendt at jeg har låst døren, gått ut porten, opp på veien, for å så snu, gå tilbake og sjekke enda en gang om døren er låst.. Som dere kanskje skjønner så tar tvangstankene mine veldig mye unødvendig tid.

Jeg har flere tvangstanker enn det som er nevnt nå, men disse er de som styrer livet mitt mest. Jeg har også fått for meg at hvis jeg ikke rekker å ønske meg noe når klokken er 22:22 eller 00:00 så vil noe dårlig skje. Jeg vet veldig godt at tvangstankene jeg har er urimelige og at de ikke er nødvendige. Det er kun noe jeg har skapt i mitt eget hodet. Like vell har jeg holdt på sånn her store deler av oppveksten min. Jeg innbiller meg at sånn og sånn må jeg gjøre, ellers vil ett eller annet ille skje - og jeg får en skikkelig ubehagelig følelse om jeg ikke følger dem.

Jeg har ikke delt noe særlig om tvangstankene mine med noen, jeg har heller ikke snakket om det med andre som har det slik. Jeg er en veldig åpen person, men akkurat dette temaet ligger litt lenger inne, om dere skjønner. Det føles like vell godt å få det ut og kanskje det er noen som kan kjenne seg igjen i det jeg har skrevet?

Da jeg har tatt opp temaer på bloggen tidligere, så har det som oftest vært om problemer jeg har klart å fikse / ting jeg har slitt med før. Da har jeg kunne kommet med råd og fortelle om hvordan jeg klarte å komme meg videre og slike ting. Det kan jeg dessverre ikke gjøre på samme måte nå, da tvangstanker er et problem jeg sliter med per dags dato. Men, det jeg har lært er at når det kommer til tvangstanker, den enkleste og raskeste løsning på problemet er å rett og slett gå i mot tankene. Ikke gjøre det tankene sier at du skal gjøre. Dette er mye lettere sagt enn gjort og jeg har jo ikke klart det selv. Men, etter dette innlegget er publisert, så skal jeg virkelig gjøre mitt beste. Jeg kommer selvfølgelig til å oppdatere dere på den fronten, hvis dere ønsker det!

Jeg vil gjerne høre om dere har noen råd eller tips, jeg tar i mot alt ❤ Og, hvis dere har noen konkrete spørsmål rundt dette emnet, så skal jeg selvfølgelig svare på det jeg kan! Dette innlegget ble litt mer rotete enn hva jeg hadde planlagt, og det er nok fordi det er første gangen jeg åpner meg om det og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte eller slutte. Jeg håper at det er en god start å fortelle om de tvangstankene jeg sliter med, og så kan jeg skrive mer om veien videre etterhvert. Jeg er veldig åpen for å svare på mail eller ta en samtale med dere, hvis noen ønsker å snakke om det. Noen ganger kan det være lettere å snakke med noen man ikke kjenner så godt! Mailen min er sofiekvelland@hotmail.com. Jeg tenker å runde opp innlegget her med å legge ved en ny poll, slik at dere kan stemme på hvilket tema dere vil lese om neste gang!

Håper dere likte innlegget, at det ga litt mening og at dere setter pris på åpenheten min. Ikke vær redde for å ta kontakt med meg om dere vil prate eller har noen spørsmål! 😌