veien tilbake

Har fått utrolig mange spørsmål om jeg har kunne skrive et innlegg om hvordan jeg opplevde det å ha anorexia. For meg er det et tema som er veldig vanskelig å skrive om, og tenkte det heller ville være lettere for dere å forstå situajsonen hvis en av de nærmeste av meg som opplevde det fortalte! Derfor er det nå min mamma som skal fortelle hvordan hun opplevde perioden da jeg gikk gjennom dette.


Alle foreldres store skrekk er å se sitt barn lide. Dette opplevde vi. Fra å ha en sprudlende og glad datter som hadde mange venner og var proppfull av energi, så vi at hun gradvis ble til en skygge av seg selv. Hun var ikke den samme Sofie lenger. Vi bestemte oss tidlig for å ta tak i problemene, for vi skjønte dette var utenfor vår kontroll. Her måtte vi ha hjelp. Derfor kontaktet vi leger og andre behandlere og var åpen om våre utfordringer. Våre nærmeste så jo også hva vi slet med, alt fra å ha med Sofie i middagsselskaper og kommentarer om at hun ikke spiste, var tunge å bære. Jeg kunne se at hun ikke hadde det bra, og det var fælt å ikke kunne ta fra henne sorgen der og da. Jeg hadde oppfordret Sofie til å skrive opp hva hun tenkte og følte, og jeg fant flere lapper der hun skrev at hun hadde det så fælt og ikke orket mer. I tillegg kunne hun få flere anfall der hun ble veldig sint og vi kunne se sårene på armene hennes.

Det startet rundt den tiden Sofie var 11 år. Vi hadde vært i Thailand den julen, og de siste dagene ble begge ungene syke, og Sofie hadde kastet opp på badet. Hun syntes ikke det var så ille der og da, men av en eller annen grunn sådde dette et frø i henne – som senere vokste ut over alle grenser, og som snart skulle skape store problemer for henne. Hun fikk en fobi mot oppkast. Og en idé om at dersom hun fikk i seg mat som ikke var bra, kunne hun komme til å kaste opp. Tankene gikk løpsk og etter hvert ble all mat ”farlig”, en potensiell fare for at hun kunne komme til å kaste opp. Da hun skulle tilbake på skolen i januar, gikk det greit i to dager, men så plutselig ble hun akutt kvalm og ville ikke dra på skolen. Vi tenkte da at hun enda ikke var blitt helt bra fra Thailandsturen. Så vil lot henne være hjemme. Dagene gikk og Sofie ble ikke bedre. Vi dro til legen, og tok flere prøver, men ingen viste tegn til infeksjon. I mellomtiden hadde Sofies frykt for oppkast vokst, og hun turte ikke spise. I denne perioden hadde hun også hatt flere venninneintriger, der hun følte hun ble utestengt fra venninner. Dette kan også ha vært med på å gjøre henne urolig, og forsterke frykten. Sofie kom tilbake til skolen, men bare for et par dager så ville hun ikke gå igjen. Det ble et langt opphold fra skolen. Da hun endelig kom tilbake, turte hun ikke å spise mat før hun kom hjem, i frykt for å måtte kaste opp på skolen. Dette gjorde at hun ble fryktelig tynn, og vi ble veldig bekymret. Som mor til et barn du ser lider, kjenner du en bunnløs fortvilelse og alt du ønsker er at ditt kjære barn skal ha det bra, men du føler du står helt rådvill og at alt er håpløst.

Sofie har alltid vært veldig kreativ, og for å slippe å dra på skolen en dag, latet hun som om hun bare skulle på toalettet før hun dro. Det hadde blitt så ille at rektoren kom hjem til oss for å hente henne. Men da jeg tilslutt kom meg inn på badet, så jeg hun hadde klippet håret sitt i ren frustrasjon. Ikke bare var det en utfordring å få Sofie til å spise eller gå på skolen, men hun ble også veldig avhengig av meg. Jeg kunne nesten ikke være borte fra henne. En morgen som har brent seg fast i minnet mitt, var da jeg ikke fikk henne på skolen, og så måtte dra på jobben. Dette var et ledd i behandlingen, at dersom Sofie ikke gikk på skolen, så måtte jeg dra på jobben likevel, ellers ble det en slags ”belønning” at hun kunne være hjemme med meg. Jeg husker jeg så henne stå i utgangsdøra, ikledd min alt for store lyseblå morgenkåpe, men sitt skamklipte hår og bleke ansikt. Hun sto der med et sorgfylt uttrykk, som om øynene hennes lyste av fortvilelse over at jeg kunne reise fra henne. Jeg måtte være hard, og bare dra. Jeg kjørte avgårde og det siste jeg så var Sofies skikkelse i døra, og hjertet mitt blødde.  Tidligere hadde hun ramponert hele rommet sitt da jeg skulle på overnatting, så jeg ble nødt til å komme tilbake. Heldigvis skjedde ikke dette denne gangen.  Jeg husker også at jeg måtte ”forhandle” med henne om å være borte litt mer og mer, så hun gradvis skulle bli vant til å klare seg uten meg. Jeg skulle på sommerfest med jobben, og det var sommer, deilig og varmt. Jeg hadde sagt jeg skulle være hjemme rett etter midnatt, og da kom jeg også hjem. Det er kjempeviktig å holde det en lover, spesielt en slik situasjon. Da gikk det helt fint mens jeg var borte, og jeg fant min lille datter sovende i senga da jeg kom hjem.

Siden Sofie var så tynn måtte jeg alltid sy inn buksene og toppene hennes. Selv ikke de minste størrelsene passet, og dette tæret på selvtilliten hennes. Jeg hørte flere ganger gråten hennes i fra rommet, og måtte manne meg opp mentalt før jeg banket på og gikk inn for å trøste henne. Jeg følte selv at jeg ikke alltid strakk til, og flere ganger at dette ble for mye for meg.

En annen vond opplevelse før dette var da Sofie en søndag var så dårlig at vi måtte kjøre henne til legevakten. Hun var nesten ikke til å få liv i, og vi bar henne ut i bilen. Jeg glemmer aldri synet av min vakre, uskyldige datter som lå tilsynelatende livløs i baksetet, ikledd hennes rosa yndlingsjoggedress og med et blekt ansikt og en pust jeg nesten ikke hørte. Hjertet hamret, og vi satte avsted mot Volvat. Vi fikk henne så vidt med oss inn, men hun klarte etter hvert å gå litt selv. Hun kviknet til da hun fikk se det digre akvariet de har der (veldig smart å ha dette på et legesenter, alle unger elsker jo fisk, og da glemmer de hvor de er). Så endelig kom vi inn til legen, og han så bekymret ut over hvor tynn Sofie var. Det ble tatt blodprøver, noe som var fryktelig vanskelig å få gjort. Både jeg og pappaen måtte holde Sofie hardt fast, og det føltes veldig brutalt. Sofie hylte og skrek, men vi måtte bare fortsette. Jeg tror ikke hun forsto helt hva som skjedde, og hun har senere fortalt at hun ikke husker noe av hendelsen.  Etter analyser av prøvene fant legene ut også denne gangen at det ikke de noe feil med henne, og det er kanskje det verste, at man ikke finner ut noe som er “galt”. Derfor må man ikke gi opp, men tenke litt ut av boksen, hva er det egentlig som medfører problemene. Hvorfor vil ikke personen spise? Det er ikke alltid fordi man bare vil være tynn. Det kan være mange ulike grunner og helt avhengig av personen, man må søke etter den underliggende grunnen, og det kan være flere sammensatte årsaker.  For Sofie var det frykten for å kaste opp. Denne frykten må man ta tak i – altså forklare for Sofie hvordan kroppen fungerer, at man ikke kaster opp hele tiden bare fordi man spiser. Og at mat må man ha skal man føle seg bedre og fungere optimalt. Det er ikke rart man blir utafor og sliten når en ikke får nok næring. Men det er letter sagt enn gjort å få forklart dette til et barn, spesielt når en har tvangstanker.

Et viktig vendepunkt tror jeg kom da vi var i Tyrkia sommeren etter. Sofie var på sitt tynneste, og bildene fra den turen viser klart dette. Det var over 40 varmegrader, og utrolig varmt. Vi bodde på et flott hotellanlegg, og første morgenen hadde Sofies pappa vært ute og handlet masse god mat. Etter mye overtalelser fra oss, tok Sofie sjansen og spiste.  Hun ble bedre og bedre og spiste for første gang på lenge mye og god mat. Ikke kastet hun opp heller, og erfaringen ble da at mat faktisk ikke er “farlig” men helt nødvendig for velvære. Lærdommen er at man må ta noen sjanser, og så erfare at det faktisk går bra!

Etter denne turen gikk det altså mye bedre, men fremdeles mange utfordringer å ta tak i. Oppkast frykten lå stadig og lurte, men kom sjeldnere og sjeldnere frem.  Det som jeg tror er viktig når noen i familien sliter, er at man står sammen, og tør å be om hjelp. Ikke fremstå som om alt er perfekt, vi har alle våre ting å slite med. Det opplevde også vi, da vi snakket om våre utfordringer, fikk vi høre om andres problemer, og at de også hadde vært borti noe lignede. Dette medfører igjen at andre tør åpne seg, og det kanskje viktigste av alt – du er ikke alene! Uansett hvor håpløst det synes å være, finnes det alltid håp. Men en må tørre å ta tak i det, ikke stikke hodet i sanden å håpe det går over av seg selv. Det gjør det dessverre sjelden. Man må kjempe sammen og ikke miste troen. Det føles som om man går to skritt frem og ett tilbake. Men tilslutt kommer man jo frem.

Sofie ga aldri opp, og nå i dag er hun tilbake til sitt gamle jeg. Ingen er mer lykkelige enn familien over dette. Vi har fått vår gamle Sofie tilbake. Dette viser at det er håp og til alle dere som sliter der ute – ikke gi opp.

Mamma elsker deg, Sofie!